Hva er GTIN

GTIN (Global Trade Item Number) er et globalt unikt varenummer som identifiserer et produkt eller en forpakning. Nummeret står under strekkoden på varen, og det er dette nummeret kassen, lageret og grossisten leser når strekkoden skannes.

GTIN forvaltes av den internasjonale standardorganisasjonen GS1. I Norge er det GS1 Norway som tildeler nummerserier til bedrifter.

GTIN og EAN – hva er forskjellen?

EAN står for European Article Number og var det opprinnelige navnet på systemet. Da standarden ble global, ble nummeret omdøpt til GTIN. I dagligtale brukes «EAN-kode» fortsatt om det samme.

I dag skiller man mellom:

• GTIN – selve nummeret
• EAN-13, EAN-8, ITF-14, GS1-128 – strekkodetypene nummeret kan kodes i

Når noen sier «EAN-nummer», mener de nesten alltid en GTIN-13.

De fire GTIN-formatene

En GTIN-14 brukes typisk på en eske med flere enheter av samme vare. Den kan kodes i en ITF-14- eller GS1-128-strekkode på esken.

Hvordan nummeret er bygd opp

En GTIN-13 består av tre deler:

1. GS1-foretaksprefiks. Identifiserer bedriften som eier nummeret. De første sifrene angir hvilken GS1-organisasjon som har tildelt prefikset. Norske prefikser begynner på 70.
2. Varereferanse. Bedriften nummererer sine egne produkter innenfor prefikset.
3. Kontrollsiffer. Det siste sifferet beregnes ut fra de andre og avslører skrive- og lesefeil.

Kontrollsifferet regnes ut ved å gange sifrene vekselvis med 1 og 3 fra venstre, legge sammen, og finne tallet som må til for å komme opp til nærmeste tier. For de tolv første sifrene 703123400001 blir summen 31, og kontrollsifferet er derfor 9. Hele nummeret blir 7031234000019.

Prefikset sier hvem som tildelte nummeret, ikke hvor varen er produsert. Et produkt med 70-prefiks kan være laget hvor som helst.

Hvem tildeler GTIN?

Bedriften som eier varemerket eller står bak produktet, er ansvarlig for å gi det en GTIN. I Norge gjøres det ved å abonnere på et GS1-foretaksprefiks fra GS1 Norway. Bedriften tildeler deretter selv numre til sine varer innenfor prefikset.

Nummer kjøpt fra tredjeparter utenfor GS1 er ikke registrert på bedriften og blir ofte avvist av kjeder og nettbutikker.

Når trengs ny GTIN?

GS1 har globale regler for når en endring av produktet krever nytt nummer. Hovedprinsippet er at kunden og handelsleddet skal kunne skille mellom varene. Typiske eksempler:

• Ny størrelse, vekt eller antall i pakningen
• Endringer i produktets funksjon eller vesentlige egenskaper
• Ny forpakningsvariant, for eksempel 6-pakning i stedet for enkeltenhet

Mindre endringer som ikke påvirker kunden, krever ikke nødvendigvis ny GTIN. En GTIN skal ikke gjenbrukes for et annet produkt.

GTIN og bransjenumrene

I Norge har flere bransjer egne produktnumre i tillegg til GTIN:

• EL-nummer i elektrobransjen
• NRF-nummer i VVS-bransjen
• NOBB-nummer i byggevarebransjen

Bransjenumrene er knyttet til bransjens egne databaser og brukes i prisfiler og bestillinger mellom grossist og installatør. GTIN er produsentens globale nummer. Produktdatabasene knytter ofte bransjenummeret til produktets GTIN, slik at samme vare kan identifiseres begge veier.

Det betyr at en elektriker gjerne bestiller på EL-nummer, mens varemottaket kan skanne GTIN-strekkoden på esken.

GTIN i praksis

For en installatør eller et verksted er GTIN nyttig i:

• Varemottak. Skanne strekkoden for å bekrefte at riktig vare er levert.
• Lager og servicebil. Registrere uttak av materiell ved å skanne i stedet for å taste.
• Materialføring på arbeidsordren. Skanne materiell som brukes, slik at det kommer med på fakturaen.
• Nettbutikk og markedsplasser. Mange krever GTIN for å liste et produkt.

Viktig å huske på

• GTIN er nummeret, EAN-13 er strekkoden
• GTIN-13 er vanligst i Norge, GTIN-14 brukes på forpakninger
• Nummeret tildeles via GS1-foretaksprefiks
• Siste siffer er et kontrollsiffer
• Bransjenumre som EL-nummer og NRF-nummer er noe annet, men kobles ofte mot GTIN